Dåp

Dåp

I Metodistkirkens Religionsartikkel om sakramentene heter det: «Sakramentene, som er innstiftet av Kristus, er ikke bare kjennemerker og tegn på kristne menneskers bekjennelse, men de er snarere sikre bevis på Guds nåde og velvilje mot oss, gjennom hvilke Han usynlig virker i oss, og ikke bare oppvekker, men også styrker og stadfester vår tro på ham.

I artikkelen om dåpen heter det: «Dåpen er ikke bare et kjennetegn og et skillemerke, som utmerker de kristne overfor andre som ikke er døpt, men også et tegn på den nye fødsel. Barnedåp skal beholdes innen kirken.»

Den første kristne menighet var en misjonsmenighet og dåpen en misjonsdåp, som tok sikte på voksne mennesker. En naturlig og selvfølgelig betingelse var da at en måtte ha en personlig og bevisst tro for å bli døpt, jfr. Mrk. 16,16; Apgj. 2,41; 8,12.36 fg.; 16,30 fg. Tidlig i kirkens historie ble imidlertid også barn av kristne foreldre brakt til dåpen, og den kristne tradisjon som har tatt vare på denne forståelsen ned gjennom tidene, er opprettholdt i Metodistkirken. Dette gjør vi i trygg forvisning om at det er i samsvar med Skriftens paktsteologi. Vi ser barnedåpen som fortsatt naturlig hvor minst en av foreldrene er bekjennende kristne. Jesus påbød oss å gjøre mennesker til hans disipler. Idet vi døper og lærer dem å holde. Dåpen kommer derfor ikke langt ut i, eller ved slutten av en disippels liv. Den kommer i begynnelsen av vandringen med Jesus. Det ser vi klart i Apostlenes gjerninger. Ettersom barna er invitert, regnet med og inkludert av Jesus - slik vi leser det i evangeliene -  og kalt til å etterfølge Ham, ser vi det derfor naturlig at barnet døpes til den treenige Guds navn og får det tegnet som alle kristne ikke bør nektes ( Apg.10,47)

Har barnet rett til dåp?
Dersom en med "rett" tenker på egne prestasjoner som kan gjøre krav på noe fra Guds side, vil barnet naturlig nok ikke ha rett til dåp. Men dåpen er uansett en Guds gave, et synlig tegn på Hans nåde og gir ikke uttrykk for noen prestasjon fra menneskets side. Derfor har også barnet rett til dåp. Ved at dåpen får barnedåpens form, blir nådebegrepet det primære, ikke det subjektive og prestasjonspregede.

Guds pakter i Bibelen har alltid hatt et ytre, synlig tegn. Nådepakten med Abraham var en pakt som også barna hadde del i, med utgangspunkt i Abrahams tro. Paktstegnet var omskjærelsen. Når Metodistkirken i sine religionsartikler lærer at barnedåp skal beholdes i kirken, er det fordi denne dåp skal være det synlige, ytre tegn på at vi er omsluttet av Guds kjærlighet og forutgående nåde fra fødselen av. Dåpsnåden går tilbake til Jesu Kristi forsoningsnåde. Derfor taler Metodistkirken om forsoningsnåden i dåpen, slik som det gis uttrykk for i dåpsritualet: «Gud har i sin store barmhjertighet inngått en pakt med menneskene. Denne pakt som er rik på barmhjertighet og nåde, har barnet også del i.»

Begrunnelsen for det metodistiske dåpssyn ligger altså i nådens universalitet, dvs. at den forsoning Jesus tilveiebrakte på korset, gjelder alle mennesker, Rom. 5,18. Dåpssynet hviler på det faktum at den nye pakt er rikere enn den gamle. I den gamle pakt var barna inkludert i troens og paktens fellesskap, jfr. omskjærelsen. Barna har også del i den nye pakt, så meget mer som dåpen i Skriften kalles «Kristi omskjærelse», Kol. 2,11-12. Dette syn blir stadfestet av Peter på pinsefestens dag: «Løftet hører dere og ders barn til..,» Apgj. 2,39. Jesus sier jo også om barna at «Guds rike hører sådanne til», Luk. 18,16, og at det er de voksne som må bli som barn for å komme inn i Guds rike, Mat. 18,3. Jesus tillegger her barna de kvalifikasjoner som kreves av voksne mennesker for å bli delaktige i Riket. Det er da urimelig å vente med å gi barna paktstegnet til de er blitt voksne. Metodistkirken lærer derfor at barnet og alle som tror på Jesus Kristus som sin Herre og Frelser, kan la seg døpes til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Selve dåpen foretas normalt i menighetens gudstjenesteferiring. Den skjer med overøsing i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn av den dertil ordinerte pastor.


Foreldrene.
I Metodistkirken er det foreldrene selv som bærer sine barn til dåpen. Faddere brukes ikke. Med denne praksis betones derfor foreldreansvaret. Foreldrene skal i menighetens midte gi et positivt svar på spørsmålet om de vil oppdra sine barn i den kristne tros grunnsannheter og hjelpe dem til å vokse i tro, kjærlighet og tjeneste for Jesus Kristus. Menighetens skal bekrefte at de vil støtte foreldre i dette hellige kallet med å gjøre sine barn til Jesu disipler. Det normale er derfor at det er barn av troende som blir døpt, hvor minst en av foreldrene er medlem av menigheten.

Menigheten.
Dåpen er en menighetshandling. Bak bønner og påkallelser står selve menigheten. Ved dåp blir denne bønnen bedt for barnet til Ham som kan gi troen og Åndens gave til hvem Han vil, når Han vil: «– Be derfor om at at dette barn som nå døpes med vann, også må bli døpt med den Hellige Ånd, opptatt i Kristi hellige kirke og forbli et levende medlem av samme». Vi tror at dette kan skje i selve dåpshandlingen, slik det også kan skje på et senere tidspunkt i et menneskes liv. Et bibelsk eksempel på det har vi i Johannes Døperen som skulle være "fyllt av Den Hellige Ånd, like fra mors liv av."

Hva innebærer så dåpen?

  1. Dåpen er en erklæring om at barnet tilhører Gud.
  2. Dåpen er også en bekjennelse av ønsket om å ta imot Guds nåde. Ved dåpen overgir foreldrene sitt barn til Kristus og hans menighet og lover å oppdra barnet i den kristne tro, og ved eget eksempel søke å lede barnet til tro og en dypere forståelse av Guds kjærlighet i Jesus Kristus.
  3. Menigheten mottar barnet og påtar seg å støtte opp under foreldrenes ansvar for å gi næring til barnets åndelige liv under årene som kommer.
  4. Barnet får en virkelig nådegave fra Gud, en gave hvis virkninger ofte viser seg først senere i livet. Men vi tror at Gud gir sin Ånd til hvem Han vil, når Han vil - og det kan skje barnet i dåpen eller etter dåpen.
  5. Dåpen vil senere for barnet bli en velsignet tanke, en påminnelse om Guds kjærlighet og et kall til opptagelsen som et bekjennede medlem i den synlige kirke, og et stadig kall til å leve i den kjærlighet og nåde Gud vil gi oss - den som blir synliggjort for oss gjennom dåpens sakrament.