Intervju med Ingebjorg Lohne

Vi starter en ny serie intervjuer på Centralkirkens nettside, hvor vi fremhever våre medlemmer. Først ut er Ingebjørg, som deler sitt vakre vitnesbyrd om hva troen og Centralkirken har betydd for hennes liv, med håp om at det også kan bety noe for ditt liv!

Les videre for å bli kjent med Ingebjørg og hennes reise:
 

- Sangene jeg lærte som ung har holdt meg oppe

Ordene kommer fra Ingebjørg Lohne, medlem av Centralkirken siden 2016. Ingebjørg var godt voksen da hun ble medlem, men hun kom med i speideren i Centralkirken da hun var 9 år, og gikk også på søndagsskolen, juniorlaget og ungdomskoret i kirken. Hun bodde ikke så langt unna, for hun vokste opp i Ladegårdsgaten.

- Det kjekkeste var å være med i speideren, sier hun. – For der fikk jeg utfolde meg med sketsjer og annet og jeg ble til og med spurt om å være patruljefører. Tenk å bli betrodd det, sier hun og legger til at speideren gav henne mange utfordringer, og det var noe hun likte.

Senere giftet hun seg, fikk fire barn og flyttet østover, og kom ikke tilbake til Bergen før i 2012, for barnebarna syntes hun bodde altfor langt borte.

Da hun kom tilbake tilhørte hun egentlig Eidsvåg kirke, men gikk likevel innom Centralkirken en søndag, og da hun kom inn i kirken fikk hun en opplevelse av å komme hjem, og hun sa til seg selv: - Ingebjørg, du hører hjemme her.

I Centralkirken traff hun igjen flere hun kjente fra oppveksten, og en dag ble hun spurt om hun kunne overta ledelsen av Formiddagstreffet, og sa ja, men bare for ett år. Det ene året ble til flere som leder sammen med en annen.

Senere tenkte hun: - Skal jeg være aktiv her, så kan jeg jo også bli medlem her. For jeg fikk så mye her i kirken som ung. Jeg tenker ikke minst på alle sangene jeg lærte og som jeg fortsatt kan. De har mang en gang holdt meg opp. Og når jeg har fått så mye her, kan jeg vel gi noe tilbake ved å bli medlem, og det ble hun.

Det som er viktig i livet for Ingebjørg Lohne, er det å gå til gudstjeneste og å ta vare på det sosiale nettverket hun har, og da snakker hun om klubbvenninnene fra konfirmasjonstiden, speidervennene, turgruppen og Fellesskapsgruppa hun er med i her i kirken.

Hun forteller meg at troen har vært der siden hun var ung, men at hun også har kjent på tvil.

- Men ingen behøver å være lei for om en kjenner på tvil. Det er ikke så unormalt, og tvilen kan gi vekst, sier hun og legger til at i hennes liv har troen alltid ligger under, selv om tvilen noen ganger har kommet til overflaten.

Tom G. Johnsen